mandag 24. september 2012

Eksamen"syken"

12.04.12

Nå som våren er rett rundt hjørnet begynner eksamensnervene å merkes blant videregående elever. Joachim Oug (16) er en av disse.

Det er ikke tvil om at ungdom stresser mer om våren enn ellers. Det er på denne årstiden at den fryktede eksamenen er på vei. Første gangen Joachim kom for sent på tentamensdagen var grunnen at han ikke hadde forberedt seg godt nok. Den andre gangen skyldtes det prestasjonsangst og nerver av stress. Nå er spørsmålet om han klarer å skjerpe seg til eksamen.
Det er ikke et ukjent faktum at ordet ”eksamen” øker både pulsen og nervene på mange ungdommer. Joachim innrømmer selv at stresset og prestasjonsangsten ikke hjelper mye i forberedelsen til eksamen. Og det at han mister fokus når det virkelig gjelder gjør bare verre verst.
- I begynnelsen går det alltid greit å forberede seg. Jeg leser det jeg skal og får med meg mye, men så tar stresset over og jeg mister fokus, forteller første klassingen på Ulsrud videregående skole.
Joachim forteller også at stresset medfører ”hjerneteppe” når det virkelig gjelder. Da er det heller ikke unormalt blant ungdom å sitte igjen med en følelse av å ikke ha ytet sitt beste før eksamen.
-  Noen fag føler jeg at jeg mestrer bra, så da blir det mye mindre stress. Mens andre er et mareritt med tanke på hvor mye man skal gå gjennom. Jeg var heller ikke veldig fornøyd med min egen innsats før forrige eksamen, og jeg tenker veldig mye på dagen det gjelder. Det gjør meg skikkelig stressa, avslutter Joachim.
Lærer ved Elvebakken videregående skole, Ragnar Larssen, forklarer at den beste måten å roe ned eksamensnervene på er å være godt forberedt. Til tross for at det er lett å la nervene slippe til må man ta seg selv i nakkeskinnet og lese. Gjør man det blir man automatisk mer fokusert og sikker på seg selv. Slik oppnår man et bedre resultat på eksamen og unngår følelsen av at man ikke fikk ytet nok under forberedelsene.

Verdigheten vi ikke kjenner til


Bilder mangler pga bytte av mac. 
Skrevet 1.VGS

Jobben deres er å holde Oslo rent. De kjører rundt natt og dag, kveld og morgen. De tømmer søppelet for oss og holder gatene rene. De er ikke supermenn som kommer dalende ned fra himmelen for å hjelpe oss. Du har sett dem før, og du vil se dem igjen. Renholdsarbeidere, også kalt søppelmenn, har en av de viktigste jobbene i Oslo. Vi har vært så heldige å få være med den siste og eneste nordmannen som jobber som renholdsarbeider i Oslogatene på jobb. Øistein på 60 år bruker hver natt i hverdagene pluss en helg i måneden, på å holde gatene i Oslo rene. Hva mange ser på som en lavstatusjobb er kun verdighet i Øisteins øyne.

Helt om natten, sover om dagen
Øistein møtte oss i gul arbeidsdress og arbeidshansker da han tok i mot oss klokken elleve om kvelden. Til tross for at vi hadde drukket oss mette på kaffe var vi blitt trette, mens Øistein var fult klar for en ny og lang arbeidsnatt. Lukten fra lastebilen var intens og stram helt til vi satte oss inn i forsetene. Med juleslips hengende i taket og en bamse på dashbordet ble det fort koselig stemning i lastebilen. Gjennom natten kjører han med lastebilen sin og en som henger på bak som tømmer over søppelet fra søppelkassene til lastebilen. Øistein er nå 60 år og har jobbet som renholdsarbeider siden 1970. Før han ble renholdsarbeider i Oslo Veivesen var planen å bli teknikker, men fordi man både tjener mer på yrket han har nå og fordi han likte seg godt i prøveperioden ble det til slutt søppelmann. På dagtid bruker han tiden til å sove ut søvnen han gikk glipp av gjennom natten. Han forteller oss også at å gjøre noe for byen sin hjelper på samvittighet, og man føler seg automatisk litt viktig til tross for alle som ser på yrket som en lavmålsjobb. Med en arbeidsdag som normalt varer i syv til åtte timer blir det etter en uke mellom ett til ti tonn søppel som tømmes.
– Jobben var veldig krevende i begynnelsen med en helt ny døgnrytme. Hadde det ikke vært for at jeg har et godt sovehjerte kunne jeg aldri valgt dette yrket, forteller Øistein oss.

Fra søppel- til mennesketømming
I helgene, når det som oftest svirrer av mennesker i Oslo gatene, er det mange blant dem som er berusede. Enkelte av disse synes det er veldig morsomt å henge seg bak på bilen når han kommer kjørende forbi for å tømme søppelet.
– Da hjelper det ikke å be dem pent og høflig om å gå av. Øistein gir fra seg et sukk, før han smiler lurt da han forteller videre.
- I begynnelsen synes jeg det var fryktelig slitsomt å måtte true dem med å ringe politiet hver gang for å få dem til å slutte. Det var før jeg fant en mer lettvint og morsom måte å bli kvitt dem på. Jeg setter opp farten for så å bråbremse. Det er like morsomt å se de vippe over kanten og inn i søppelet hver gang. Man ser sjeldent de samme menneskene gjøre det samme om igjen, ler han.

Ikke en normal hverdag
I tillegg til å måtte kvitte seg med berusede mennesker på de merkeligste måter, er de like vanskelige å få bort fra asfalten når han skal spyle den ren for søppel og møkk. Her hender det også at enkelte har løpt foran han for å deretter bli kastet bakover av den kraftige strålen. 
Mellom historier om barnebarn og barn fikk vi også høre om historien fra da han har var vitne til en skyteepisode i Oslo som fant sted for noen år siden.  Øistein var ute på sin vanlige rute da han plutselig var omringet av noen pakistanere som skøyt etter hverandre. Han, arbeidskollegaen og lastebilen kom seg  uskadede fra episoden, men hvordan det gikk med pakistanerne vet han ikke.
Natten blir enda mørkere enn den er samtidig som jeg og Stine blir trøttere for hvert sekund. Fortsatt sitter vi med en god stemning i lastebilen og morsomme historier.

Føler seg oversett
Til tross for at jobben til Øistein er både krevende og slitsom føler han seg oversett av samfunnet. I Karl Johans gate er det plassert amerikanske søppelbøtter. Disse er bygget slik at det ser ut som en tønne med et stor hull på toppen. Disse er ikke effektive på noen måte. Om vinteren blir søppelet erstattet med snø, og om sommeren er de omringet med måker som drar opp det de finner. Jobben blir dermed ikke bare å tømme søppelbøttene, men også å plukke opp alt søppelet som ligger spredt rundt.
I tillegg til at han føler seg oversett av samfunnet føler han også at han får lite respekt av mennesker generelt. Ofte finner han katter og materiale som ikke skal ligge der fra når folk for eksempel pusser opp hjemmet sitt. 

søndag 23. september 2012

Et påklistret smil


For fire år siden var Norges mester i junior klassen i motorsporten drifting, Jonas, nær døden i en ulykke. I dag kan han risikere livet sitt igjen, men det ser ikke ut til å påvirke smilet på sytten åringen.

(Mangler original Bilder pga ny mac)

Er ikke som fyren med den rosa scooteren
”Wroooom wroooom”. 
- Hør på det her a! Smiler Jonas Alexander idet han klemmer inn gassen på den knall oransje scooteren sin, og fuglekvitteret og lyden av bølgeslag fra havet blir overdøvet. 
- ”Scooteren”, nei, det er ikke scooter, det kalles moped, forteller Jonas. Og det er stor forskjell på scooter og moped. Vi har en fyr som kjører rundt på rosa scooter her i Drøbak, og når man nevner scooter sikter vi til han, og ingen vil bli sammenlignet med fyren med den rosa scooteren. 

Det er ikke for å vise seg at sytten åringen hviner med mopeden. Han er akkurat ferdig med nok en kjøretur før han ønsker meg velkommen til den vakre og attraktive sommerbyen. Flere mennesker har samlet seg ute på torget for å nyte den stekende sola, og saft-isen jeg kjøpte for noen sekunder siden er i ferd med å smelte. Vi følger en bratt og smal vei som slynger seg opp en skrent, og mens samtalen om scooter og moped pågår merker jeg høydeskrekken når torget bare ser mindre og mindre ut under oss. 

Nok en sportsidiot, men med tittel
Moped er kun en liten del av en rekke aktiviteter Jonas holder på med. I tillegg til snowboard, longboard, moped og surfing er han i dag Norges Mester i drifting i sin aldersklasse, femten til atten år. ”Drifting”, jeg spekulerer på ordet jeg aldri har hørt før. Jeg vil spørre han om hva det innebærer, men uten å fremstille meg selv som en komplett kunnskapsfattig person som ikke holder meg oppdatert på dagens ungdom, spesielt av den grunn at jeg er en selv. Jeg må ha nølt for lenge, for Jonas røpet meg.

- Drifting er en bilsport hvor vi kjører rundt på en bane, også som mange tar feil av er det ikke om å gjøre å komme først i mål, men å kjøre best. 

Jeg føler meg fortsatt like ille til mote og jeg har enda ikke klart å forstå konseptet med bilsporten.

- Altså. Vi blir heller vurdert i fart, røyk, vinkel og masse annet. Også kjører jeg til bilen stopper av seg selv. Den går jo tom en gang, men så hender det at den stopper av et krasj og, ler han høyt. 

Men det store smilet og den gode stemningen forandrer seg idé vi går inn på temaet ulykker. 

Bare sytten og allerede sett døden i øynene
Det var for fire år siden at Jonas holdte på å miste livet av motorsporten drifting. Han hadde nettopp begynt med den nye hobbyen, før han fikk øye på en annonse der et drifting team søkte nye driftere. Med lite erfaring og raske hjerteslag som kan kjennes helt til hodet, kaster Jonas seg ut i konkurransen i håp om å bli tatt inn på laget. Det er ikke før han rekker å nå 90 km/t at bilen treffer en stor stein som skal markere banen, og han blir slengt ut gjennom frontvinduet. Like etter våkner han på banen, ett par meter foran bilen som ser like hel ut, og ingen har fått med seg at han har besvimt for noen sekunder. Han setter seg derfor inn igjen, og gir gass. Med håp om at han fortsatt er med i vurderingen fortsetter han å trikse med bilen, men besvimer på nytt under kjøringen etter krasjet.

- Jeg ble jo så klart ikke en av de som kom inn på laget den dagen, men fikk en ny sjanse en stund senere, og det var da jeg ble trent opp til å bli hva jeg er i dag, Norges mester i junior klassen i drifting, tilføyer Jonas med litt hevet stemme.

Selvstendig eller overfladisk?
Samtalen om drifting og tittelen Jonas har fått tar brått slutt idet vi kommer inn døren til det store huset som ser ut til å henge litt utrykt i skrenten, og Facebooken på den stasjonære HP-en plinger. 

- Oi, jeg fikk en melding!

Han prøver seg dermed på et stunt hvor skoene skal av samtidig som han spurter ned trappa til rommet sitt, og sjokkerende nok funker det. Moped hjelmen og jakka blir hengt fint på plass bak den hvitmalte døra, og på sengen ligger det en bunke nystrøkne Bjørn Borg pysj bukser, fint stablet oppå hverandre. Men Bjørn Borg er absolutt ikke det eneste eksklusive klesmerket Jonas har betalt for. En litt for godt vasket Vans t-skjorte dekker halve rumpa, og en litt for stor Moods of Norway bukse hjelper ikke noe mer til med å dekke den grønne Calvin Klein bokseren. 

- Jeg er ikke så opptatt av hva folk tenker om klesstilen min, så lenge jeg digger den selv, forteller han. 

Til tross for de eksklusive merkeklærne velger jeg å tro han. Personligheten utstråler selvsikkerhet og selvironi. Og det at han er opptatt av moteriktige merker gjør han verken til en motefiksert, overfladisk eller selvsentrert tenåring, eller? 

Fra designer til siviløkonom
Det er ikke lenger enn et år tilbake at Jonas Alexander hadde planer om å realisere drømmen om å designe snowboardklær og lansere sitt eget merke. Men etter mye planlegging og skissearbeid lot han drømmen forbi en drøm. For det varte ikke lenge før dette arbeidet stjal mye av tiden han heller burde prioritert på skole, og pengene det kostet å videreføre drømmen ble høyere enn summen han fikk tilbake.

- Jeg fant etter hvert ut at tiden ikke var verdt strevet, og jeg følte at jeg måtte velge mellom skole og skissearbeidet, legger Jonas til.

Nå derimot er fremtidsplanen å ta mastergrad i siviløkonomi og skaffe seg en god jobb. Slik tjener han nok penger til å fullføre den nye drømmen sin, som er å komme inn i et stort team i drifting, konkurrere i verdenseliten og leve av det. ”Så enkelt er det”, påstår han. 


Gira på moped
Gulvet lager en dunkende lyd av foten til Jonas som rister. Det er tydelig at han er utålmodig, som bekreftes når han spør meg om å fortsette intervjuet på Drøbak Brygge. 

- Jeg tar mopeden! Sees der nede! 
Han rekker så vidt å fullføre setningen som ropes ut i ett ord idet han slenger seg på mopeden sin og gir gass. Det er tydelig at det ikke er for bryggen sin del at Jonas vil ut. Det er hans tredje tur på mopeden i dag, og det er godt mulig det blir flere. 

Igjen møter han meg med et smil, og øynene er blendet av sola. Håret hans er trykt flatt bakover av mopedhjelmen og det er tydelig at noen tårer har sluppet seg fri. Ikke fordi han er trist, tvert imot, det er farten på mopeden som skal klandres, ikke at han gjorde noe for å stoppe det. Tenåringsgutten legger heller ikke skjul på at han er en aktiv kar. 

Ulykken som medførte vanskeligheter
Det gledesfylte og smittsomme smilet som har fulgt oss begge i hele dag forsvinner på Jonas idet jeg tar opp ulykker og krasj igjen. Han henger ikke lenger over bordet av latter fra morsomme historier og hendelser, og blikket er ikke lenger gledesfylt og bekymringsfritt. I fire år har Jonas holdt på med denne type bilsport, men det var ikke før i fjor at han satset og begynte å jobbe seg frem til berømtheten han har den dag i dag. Ettersom smilet ikke er tilbake skjønner jeg uten å spørre at grunnen til at han ikke satset tidligere ikke er en lykkelig historie. Jeg velger å unngå spørsmålet ”hvorfor” for ikke å gjøre stemningen verre, men nølingen og blikket mitt må ha røpet meg igjen. Jonas sukker tungt før han fortsetter å snakke.

- Ulykken for fire år siden skapte mer vanskeligheter enn jeg har fortalt deg, begynner han mens han fortsatt har blikket festet ned på føttene sine.

- Jeg merket jo at jeg hadde vondt i brystet der og da, etter ulykken, men trodde ikke det var noe alvorlig. Det var først for noen måneder siden at pappa insisterte på å ta meg med til legen, noe som jeg er ekstremt takknemmelig for i dag! Tror jeg. Legen fant ut at leddbåndet mellom kragebeinet og brystbeinet ble ødelagt under krasjet, og at på den lande tiden det har gått har det grodd feil.

”Tror jeg” nevnte han. For han er glad for at han vet hva som skjer med kroppen sin, men skulle samtidig ønske han ikke visste noe, slik at han slapp å leve med valget han snart må ta som følger av ulykken. 
Uten å vente respons fra meg løfter han opp høyre arm for å vise meg leddbåndet som stikker ut av brystet, og det lager et smell som ville gitt hvilken som helst tøffing frysninger i marg og bein. Jeg er fortsatt like stum, men det ser ikke ut til at Jonas forventer noe annet. Mens han løfter opp armen nok en gang for å skjerme ansiktet for sola, høres nok et høyt og skjærende knekk fra brystet hans, og det er tydelig at lyden har blitt en selvfølge for Jonas.



Livsfarlig operasjon eller smerter for resten av livet?
Det er ikke lyden som oppstår hver gang han løfter armen som plager han, men valget han snart må ta. Etter leddbåndet har fått tid til å gro i feil retning, vil han om noen år merke jevnlige intense smerter i høyre lunge når det har kommet seg så langt at det presser på den. Men så finnes det et ”eller”. Legene har tilbudt han å operere leddbåndet, slik at det gror på plass igjen. Uten å spørre han om det faktisk er et retorisk spørsmål der valget er åpenlyst, gjennomskuer han meg nok en gang, og mens han gnir seg hardt i pannen og kniper igjen øynene, stammer han fram de ordene man helst ikke vil høre når man sitter der.

- Hadde det… hadde det bare vært så enkelt å operere det bort... fjerne ett problem liksom!… Nå som bein…beinet har tatt seg tid til å gro feil har jeg bare 50% sjanse for å komme meg helskinnet ut av sykehuset om jeg velger å operere.

Jeg unngår å møte blikket hans i frykt for å røpe at jeg lurer på om han mener levende med ”helskinnet”, men skjønner på måten han forteller det på at det er slik det var ment. Ikke at det å møte blikket hans er noe å frykte, for han stirrer fortsatt ned på skoene sine. Å velge mellom livet og døden allerede som sytten åring er ikke bare en hump i veien. Og tiden er knapp. Snart vil beinet ha fått nok tid til å gro seg helt bort til lungen, og da er det for sent å gjøre noe med det. 

- Selv om jeg prøver å se positivt på livet, og sette pris på ting, skulle jeg gjerne gitt fra meg tittelen som Norges Mester i junior klassen, for å få tilbake det livet jeg hadde før ulykken. For jeg kjører ikke for å vinne, jeg kjører fordi det er gøy. Å vinne er bare en bonus, tilføyer han.

For å løsne på den anspente og triste stemningen begynner jeg på et nytt tema. 

Nok en typisk ungdom.
Og spill.. hyllene dine røpte at du er veldig interessert i PC spill?

- jeg er jo som alle andre gutter. Men er ikke over gjennomsnittet interessert, derimot spiller jeg mindre enn de fleste. 
Når jeg spør han om han har noen schpaa, kebab norsk for bra, spill ler han av meg.

- Schpaa? Haha! Er det sånn dere snakker i Oslo? 
Jeg små ler litt anstrengt, men er lettet for at stemningen ikke er like dyster, og spør han om hvilke spill det går mest av.

-  Jeg spiller vell for det meste bilspill, og det delvis fordi jeg kjører bil sjæl, legger han til. 

Før jeg avslutter våger jeg å spørre om det spørsmålet jeg har lurt på hele dagen.

Er du alltid så blid?

Etter ulykken har jeg begynt å sette pris på ting, å verdsette alt jeg har og alle menneskene rundt meg. Jeg har alltid vært flink til å skjule følelser, men jeg gjør jo det beste for å leve livet fult ut.. mens jeg lever. Også har jeg vell alltid vært en glad person, og vil ikke la noe ta knekken på meg, selv om jeg selvfølgelig, nok en gang, er som alle andre. Jeg har jo følelser! og valget jeg må ta gjør meg redd, veldig redd. men jeg tror ikke det går ordenlig opp for meg hvor alvorlig det er før dagen det gjelder, for jeg er for ung.. jeg er for ung til å… jeg vil helst ikke tenke mer på det før jeg må, om noen uker.

Med en følelsesmessig stemning og en klump i halsen gir jeg han en klem og et medlidende smil før han slenger foten over setet på mopeden og triller av gårde bortover bryggen.

Hva gjør jeg her?

Shallabais!

Jeg er en 17 år gammel jente fra øst i Oslo som for tiden prøver ut livet som journalist. Dette er nå andre året jeg går på Elvebakken VGS med media og kommunikasjon som valgfag, og der igjen journalistikk som retningslinje. I helgene jobber jeg også frivillig som journalist i lokal avisen min, Akers Avis Groruddalen.

Hva har dette med blogg å gjøre, spør du?
Jo, på denne bloggen vil du kunne finne alle intervjuer jeg gjør samt pressefoto eller hobbybilder jeg tar. På denne måten kan flere lese om hendelser eller særegne mennesker i tillegg til at jeg får mer erfaring innen journalistikk og kommer meg mer frem i livet som journalist.


Håper du finner bloggen interessant!
Har du ideer eller noe du vil dele med meg? kontakt meg på karolinedb@msn.com




- K.D. Bogstad